Hildegunn 3ap1
Realismen, samfunnets vendepunkt?
Realismen blomstra opp som ein reaksjon på romantikken rundt 1875 og varte ut mot 1890 - tallet. Forfattarane i romantikken skreiv om menneskars følelsar og fantasi, men nå ville realistane skildre virkeligheita rundt seg sjøl så nøyaktig dei kunne. Litteratuen skulle som i epokane tidlegare, forandre samfunnet og mennesket, litteraturen skulle få folk til å sjå ting frå ei anna sie enn bare si eiga.
I realismen var ikkje dikt lenger den store og populære skriveforma, no det var romanar, novellar og skuespill som sto i fokus. Grunnen til dette var at ein kort tekst som eit dikt ikkje villa ha muligheit til å reflektere og skildre samfunnet så nøyaktig og detaljert som ein lengre tekst, med konkret handling og tema ville gjere. Alt dei skreiv skulle skrivas på den måtan at det kunne enses og være troverdeg for enkvar lesar. Realismen ville sette samfunnet i et objektivt bilde, når folk leste bøkane skulle dei sette spørsmålstegn til kva dei leste og dei skulle bli nyskjerriege på koss det eigentlig var og det viktigaste, ingen skulle finne seg i å bli behandla urettferdig av andre.
Den danske forfattaren Georg Brandes fikk en stor betydning for realismen, også her i Noreg, han oppfordra forfattarane til å “sette problemer under debatt”. Han meinte at litteratur ikke var god litteratur om den ikkje satte samfunnsproblemar under debatt. Gjennom litteraturen fekk forfattarane fram sine eigne meningar og følelsar for det temaet dei skreiv om. Nokon vektige tema som blei tatt opp av realistane var:
Religion og kyrje, politikk, ekteskap og samliv, skule og oppdragelse, forskjell mellom kvinnar og menn og forskjellar mellom rik og fattig.
Det var mykje som forandra seg frå romantikkens til realismens litteratur, ikkje bare dei litterære temaene, men også måtar å skrive på. Realismen tok i bruk nokon spesielle verkemidlar for å får fram sine typar og deira liv. Nokon av disse verkemidlane er:
Menneskeskildringar: Karakterane var typiske for kor dei kom frå, dei var enten frå det lavtståaned bonde - / indusrtisamfunnet, eller frå ein høytståande rang, ikkje noko i mellan.
Retrospektiv teknikk: Fortida til karakterane kommer fram etterkvart som tida går, i starten veit vi ikkje noko om personane, men tilslutt har vi heile historia deira ut ifrå kva dei seier iløpet av stykket. Ibsen brukar f. eks dette verkemidlet mykje, særlig i “Et dukkehjem”.
Karakteranes språk: Karakteranes replikkar kan være ufullstendige og på dialekt, dette blei først tatt i bruk på denne tida og gjer eit meir personelig inntrykk av personane. Dette kan også kallas autentisk språk.
Realismens karakterar står fram som sjølvstendige, tenkjende og handlane personar, dei har eigne meiningar og veit ka dei vil eller kva dei står for.
Nokon av dei fire mest sentrale forfatterne i realismen blir ofte kaldt “De fire store” og desse er: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie. Eg har valgt å ta for meg kort Henrik Ibsens “Et dukkehjem”.
Et dukkehjem - I 1879 skrev Ibsen Et dukkehjem, kort sagt handlar skuespillet om Nora som er gift med banksjef Helmer. Nora levar som Helmers “lerkedue” og hennes jobb som hustru er å ta seg av barn, huset og Helmer selv, men iløpet av skuespillet skjer det eit vendepunkt og Nora finnar ut at ho ikkje lenger kan leve med ein mann som dominerar over henne. Hun bestemmer seg for å forlate huset, barna og Helmer for å starte eit eiget liv for å finne seg sjøl.
Et dukkehjem er eit typsk realistisk stykke, det handlar om mennes undertrykkjelse ovanfor kvinnar i kvardagen, om kor lite ei kvinne hadde å si på denne tida. Men det setter også eit tema under debatt ettersom hovedpersonen stikker av frå sin mann og barn, noko som var heilt utenkelig på denne tida. Ellers kan vi sjå at dette er eit realistisk stykke pga mange av verkemedlane som Ibsen har brukt, nokon av disse er: personskildingane, hovedpersonen er ei kvinne som er undertrykt, stykket er skrevet i retrospektiv teknikk, nokon sv karakterane snakkar på dialekt og veldig personleg mellom seg sjøl og hovedpersonen er ein sterk og sjølstendig person med eigne tankar og meningar.
På 1880 tallet utvikla realismen seg og ei grein som vokste fram var naturalismen, naturalismen tok opp mange av dei samme temaene som realismen tok opp, men forfattarane hadde ei meir negativ innstillning til samfunnet. Imotsettning til realistane som tok opp temaer i håp om å forandre samfunnet, trodde ikke naturalisten at dette var muleg. Dei meinte f. eks at hvis nokon var født fattige, ville dei være fattige resten av livet, dette var personens skjebne, og den kunne man ikkje kunne røyme frå. I tekstane er det ingen som hadde skyld i det som hadde skjedd, imotsettning til realistane som ofte ga skylda tel overklassen så var ting bare slik de var, det ville ikkje hjelpe å skylde på nokon. Naturalistane skreiv mykje om liva til personar som var lavest på rangstigen i samfunnet, slik som prostituerte, tiggere og alkoholikere. Dei skildra livet deira med mykje detaljar og det var eit stort forbruk av adjektiver, kvar lille ting me nøye beskrive.
Men i realismens tid var det ikkje bare litteraturen som forandra seg og satte ting under debatt, men samfunnet forandra seg også på mange måtar. Tidleg på 1800-tallet levde 80% av Noregs befolkning av fiske og jordbruk, men etter 1850 mista befolkninga tilliten dei hadde til embetsfolka som hadde makta i landet og det utvikla seg store usekkerheitar mellom Noreg og Sveriges union. Nasjonalismen begynne å vokse i Noreg, dei villa bli sjedd på som ei folk med individar som var like mykje verdt som alle andre. Embetsfolka likte ikkje bøndanes opprør og det utvikla seg til ein konflikt også mellom embestsfolka og bønderne.
Det var også på denne tida at industrialiseringa kom til Noreg, mange bønder flytta fra gardane sine og flyttat inn til byane for å jobbe på fabrikkane. Dette gjorde også at det ble enda fleire fattige menneskar i byane, fleire prostituerte og alkoholikere, mange hadde problemar med å tilpasse seg livet i byane iforhold til livet på bygda.
Ellers utviklet verden seg utenfor Noreg seg i ekstremt stor fart, og Noreg vart med på denne utviklinga. Dette gjaldt industrialiseringa, individets økande betydning, litteraturens og opplysande skrifters økande interesse og politisk. I 1884 bli Noregs første parti danna, venstre. Dette gjorde forandringar for Noregs sjølvstendigheits følelsa og var med på at nasjonalfølelsan steg atter ein gong.
Men ein av dei største samfunns endringane Noreg gjekk gjennom på denne tida var den åndeligele forandringane. Noreg hadde tidligere vært eit svært religiøst land kor bibelen i stor grad var med på å bestemme kva som var rett og galt. Men no ble både gud og bibelen mindre og mindre viktig i samfunnet, dei åndelige verdiane til folk sank og man levde ikkje lengre etter gud og kva han sa gjennom hellige skriftar. Dette heng nok ihop med at det var mennesket som stod i sentrum og at dei sjøl var eit individ som skulle kunne bestemme over sitt eiga liv. Ettersom at Gud blei mindre viktig var det ikkje lengre viktig å tenke over kva som skjedde med livet etter døden, framtidsplanane ble derfor lagt for dette livet og ikkje det livet du kanskje ville leve ein.
Realismen, samfunnets vendepunkt?
Realismen blomstra opp som ein reaksjon på romantikken rundt 1875 og varte ut mot 1890 - tallet. Forfattarane i romantikken skreiv om menneskars følelsar og fantasi, men nå ville realistane skildre virkeligheita rundt seg sjøl så nøyaktig dei kunne. Litteratuen skulle som i epokane tidlegare, forandre samfunnet og mennesket, litteraturen skulle få folk til å sjå ting frå ei anna sie enn bare si eiga.
I realismen var ikkje dikt lenger den store og populære skriveforma, no det var romanar, novellar og skuespill som sto i fokus. Grunnen til dette var at ein kort tekst som eit dikt ikkje villa ha muligheit til å reflektere og skildre samfunnet så nøyaktig og detaljert som ein lengre tekst, med konkret handling og tema ville gjere. Alt dei skreiv skulle skrivas på den måtan at det kunne enses og være troverdeg for enkvar lesar. Realismen ville sette samfunnet i et objektivt bilde, når folk leste bøkane skulle dei sette spørsmålstegn til kva dei leste og dei skulle bli nyskjerriege på koss det eigentlig var og det viktigaste, ingen skulle finne seg i å bli behandla urettferdig av andre.
Den danske forfattaren Georg Brandes fikk en stor betydning for realismen, også her i Noreg, han oppfordra forfattarane til å “sette problemer under debatt”. Han meinte at litteratur ikke var god litteratur om den ikkje satte samfunnsproblemar under debatt. Gjennom litteraturen fekk forfattarane fram sine eigne meningar og følelsar for det temaet dei skreiv om. Nokon vektige tema som blei tatt opp av realistane var:
Religion og kyrje, politikk, ekteskap og samliv, skule og oppdragelse, forskjell mellom kvinnar og menn og forskjellar mellom rik og fattig.
Det var mykje som forandra seg frå romantikkens til realismens litteratur, ikkje bare dei litterære temaene, men også måtar å skrive på. Realismen tok i bruk nokon spesielle verkemidlar for å får fram sine typar og deira liv. Nokon av disse verkemidlane er:
Menneskeskildringar: Karakterane var typiske for kor dei kom frå, dei var enten frå det lavtståaned bonde - / indusrtisamfunnet, eller frå ein høytståande rang, ikkje noko i mellan.
Retrospektiv teknikk: Fortida til karakterane kommer fram etterkvart som tida går, i starten veit vi ikkje noko om personane, men tilslutt har vi heile historia deira ut ifrå kva dei seier iløpet av stykket. Ibsen brukar f. eks dette verkemidlet mykje, særlig i “Et dukkehjem”.
Karakteranes språk: Karakteranes replikkar kan være ufullstendige og på dialekt, dette blei først tatt i bruk på denne tida og gjer eit meir personelig inntrykk av personane. Dette kan også kallas autentisk språk.
Realismens karakterar står fram som sjølvstendige, tenkjende og handlane personar, dei har eigne meiningar og veit ka dei vil eller kva dei står for.
Nokon av dei fire mest sentrale forfatterne i realismen blir ofte kaldt “De fire store” og desse er: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie. Eg har valgt å ta for meg kort Henrik Ibsens “Et dukkehjem”.
Et dukkehjem - I 1879 skrev Ibsen Et dukkehjem, kort sagt handlar skuespillet om Nora som er gift med banksjef Helmer. Nora levar som Helmers “lerkedue” og hennes jobb som hustru er å ta seg av barn, huset og Helmer selv, men iløpet av skuespillet skjer det eit vendepunkt og Nora finnar ut at ho ikkje lenger kan leve med ein mann som dominerar over henne. Hun bestemmer seg for å forlate huset, barna og Helmer for å starte eit eiget liv for å finne seg sjøl.
Et dukkehjem er eit typsk realistisk stykke, det handlar om mennes undertrykkjelse ovanfor kvinnar i kvardagen, om kor lite ei kvinne hadde å si på denne tida. Men det setter også eit tema under debatt ettersom hovedpersonen stikker av frå sin mann og barn, noko som var heilt utenkelig på denne tida. Ellers kan vi sjå at dette er eit realistisk stykke pga mange av verkemedlane som Ibsen har brukt, nokon av disse er: personskildingane, hovedpersonen er ei kvinne som er undertrykt, stykket er skrevet i retrospektiv teknikk, nokon sv karakterane snakkar på dialekt og veldig personleg mellom seg sjøl og hovedpersonen er ein sterk og sjølstendig person med eigne tankar og meningar.
På 1880 tallet utvikla realismen seg og ei grein som vokste fram var naturalismen, naturalismen tok opp mange av dei samme temaene som realismen tok opp, men forfattarane hadde ei meir negativ innstillning til samfunnet. Imotsettning til realistane som tok opp temaer i håp om å forandre samfunnet, trodde ikke naturalisten at dette var muleg. Dei meinte f. eks at hvis nokon var født fattige, ville dei være fattige resten av livet, dette var personens skjebne, og den kunne man ikkje kunne røyme frå. I tekstane er det ingen som hadde skyld i det som hadde skjedd, imotsettning til realistane som ofte ga skylda tel overklassen så var ting bare slik de var, det ville ikkje hjelpe å skylde på nokon. Naturalistane skreiv mykje om liva til personar som var lavest på rangstigen i samfunnet, slik som prostituerte, tiggere og alkoholikere. Dei skildra livet deira med mykje detaljar og det var eit stort forbruk av adjektiver, kvar lille ting me nøye beskrive.
Men i realismens tid var det ikkje bare litteraturen som forandra seg og satte ting under debatt, men samfunnet forandra seg også på mange måtar. Tidleg på 1800-tallet levde 80% av Noregs befolkning av fiske og jordbruk, men etter 1850 mista befolkninga tilliten dei hadde til embetsfolka som hadde makta i landet og det utvikla seg store usekkerheitar mellom Noreg og Sveriges union. Nasjonalismen begynne å vokse i Noreg, dei villa bli sjedd på som ei folk med individar som var like mykje verdt som alle andre. Embetsfolka likte ikkje bøndanes opprør og det utvikla seg til ein konflikt også mellom embestsfolka og bønderne.
Det var også på denne tida at industrialiseringa kom til Noreg, mange bønder flytta fra gardane sine og flyttat inn til byane for å jobbe på fabrikkane. Dette gjorde også at det ble enda fleire fattige menneskar i byane, fleire prostituerte og alkoholikere, mange hadde problemar med å tilpasse seg livet i byane iforhold til livet på bygda.
Ellers utviklet verden seg utenfor Noreg seg i ekstremt stor fart, og Noreg vart med på denne utviklinga. Dette gjaldt industrialiseringa, individets økande betydning, litteraturens og opplysande skrifters økande interesse og politisk. I 1884 bli Noregs første parti danna, venstre. Dette gjorde forandringar for Noregs sjølvstendigheits følelsa og var med på at nasjonalfølelsan steg atter ein gong.
Men ein av dei største samfunns endringane Noreg gjekk gjennom på denne tida var den åndeligele forandringane. Noreg hadde tidligere vært eit svært religiøst land kor bibelen i stor grad var med på å bestemme kva som var rett og galt. Men no ble både gud og bibelen mindre og mindre viktig i samfunnet, dei åndelige verdiane til folk sank og man levde ikkje lengre etter gud og kva han sa gjennom hellige skriftar. Dette heng nok ihop med at det var mennesket som stod i sentrum og at dei sjøl var eit individ som skulle kunne bestemme over sitt eiga liv. Ettersom at Gud blei mindre viktig var det ikkje lengre viktig å tenke over kva som skjedde med livet etter døden, framtidsplanane ble derfor lagt for dette livet og ikkje det livet du kanskje ville leve ein.
